13.07.2014

Hei... Mitt navn er Julie, jeg er 16 år gammel. Jeg vil beskrive meg selv som en utadvent og forholdsvis normal tenårings jente. Når jeg da sier at jeg jeg er forholdsvis normal så er dette på grunn av jeg har dette synet på meg selv.  Ved første blikk av ansiktet mitt ville du kanskje ikke ha trodd  at jeg var unormal ( i alle fall ikke slik jeg ser det. ) Hvis du hadde sett meg på gaten hadde du nok sett hva som er "feil" med meg. Jeg er overvektig, jeg er stor. Da jeg sier at jeg ikke er normal , er det fordi jeg ikke er slank eller tynn..  Jeg vet det er feil å tenke slik, men jeg gjør nå det. Jeg har slitt med vekten så lenge jeg kan huske, og nå er hjelpen endelig kommet. Jeg har en spiseforstyrrelse som gjør hverdagen litt vanskeligere enn for andre personer. Jeg har tidligere nektet for at det er noe feil med meg, men plutselig en dag kom det for meg, jeg er i faren for å få diabetes. Jeg er i faren for å bli enda større og kanskje dø av overvekt. Er dette riktig? Nei, dette er utrolig feil, og dette er noe jeg har gjort med meg selv, det er ingen andre... Dette er min feil.

 Da jeg gikk i første klasse, da fant jeg ut at jeg kanskje kunne gå i skapet å finne meg noe godt å spise, for mamma og pappa var jo ikke hjemme, og ingen ville få vite noe.. Jeg visste ikke at dette ville føre til at jeg ville legge på meg , og fortsette og legge på meg... Jeg hadde jo nettopp begynt på skolen. Videre når årene gikk merket jeg at jeg var større en de fleste elevene i klassen min, jeg tenkte ikke så mye på det , men jeg tenkte på det. Når jeg ser tilbake på bildene er det tydelig. Jeg var ganske mye større en de fleste elevene i klassen min. Da jeg begynte i 4 klasse begynte folk å kommentere vekten min,  mobbe meg fordi jeg var mye større enn dem. Jeg begynte å slite med mitt eget selvbilde og pleide ofte å lyve om at jeg var syk for å få lov til å være hjemme. Jeg syns det var flaut, allerede i 4 klasse... Men gjorde jeg noe for å forandre meg? Neida.. Jeg begynte å trøste spise, som da ble utviklet til den spise forstyrrelsen jeg har i dag. 

Da jeg begynte på ungdomsskolen, tenkte jeg at dette var årene jeg skulle gå ned i vekt å forandre meg. Jeg hadde allerede gått ned i vekt sommeren før, så jeg begynte å føle meg ganske bra. 8 klasse var ganske greit , og gikk utrolig fort. Jeg elsket den nye klassen min og hvordan de var. Så kom jeg til 9. klasse, det var da helvete brøt løs. Jeg gikk opp i vekt igjen, jeg begynte å spise mer og mer, kjøpe ting på butikken for å så skjule det for alle andre. Jeg hatet å være ute i friminuttet og prøvde ofte å skjule meg for de andre elevene. Jeg husker en kommentar som jeg fikk av en annen elev som jeg aldri kommer til å glemme.. "Er du gravid eller er du bare feit?", jeg ville bare være tøff og si "jeg er gravid, 4 måneder på vei faktisk" bare for å få den personen til å holde munnen sin igjen, men neida... Jeg gikk bort og begynte å gråte... For et svakt menneske, må de fleste tenke. Det var slik jeg så på meg selv som, svak...  Mobbingen forstatte og vekten ble bare høyere og høyere. I slutten av niende begynte jeg å få selvmordstanker, og tenkte at livet ikke var verdt å leve, det var så utrolig urettferdig..  Jeg slet med selvskading og ekstreme depresive tanker. Jeg pleide å stenge meg selv inne på rommet og ikke komme ut, jeg levde nesten i sengen min. Da tiende klasse var ferdig og sommeren begynte var jeg klar for litt forandring. Jeg var lei av å være overvektig og stor. Jeg hadde nå kommet over 100 kg merket, faen så flaut... Jeg skulle nå forandre meg, jeg ville trene, jeg ville bli tynn, jeg skulle spise mindre... Men, gjorde jeg noe? Jeg prøvde å spise mindre, men på grunn av spiseforstyrrelsen min tok maten over, jeg skjulte det jeg spiste, spiste ting foreldrene mine ikke så. Hver gang noen kommenterte noe, eller sa noe stygt om meg snudde jeg meg mot maten. Det var flukten min, det var måten min for å føle meg bedre på. Jeg vet det er feil. Da jeg endelig begynte på videregående fikk jeg på en måte en ny start, en ny meg som nesten ingen visste hvem var. "FLOTT" tenkte jeg, DETTE var året jeg skulle forandre meg og gå ned i vekt, jeg var så inspirert og klar. Jeg begynte på livsstilskurs og gikk ned noen kilo. Så gikk det noen måneder, og jeg sluttet å trene, og begynte å sitte mye stille. Jeg begynte å bli deppa igjen og ville egentlig bare sitte inne og ikke gjør en ting... Sitte inne på rommet mitt å sture. 

Nå er det sommer, og jeg er hjemme... Jeg har ikke lyst å dra til syden fordi jeg er stor, jeg sliter ekstremt med mitt eget selvbilde, men alikevel poster jeg selfies på instagram... Jeg har nå fått tilbudet om å få hjelp med vekt problemet mitt og det takket jeg ja til. Jeg sliter med å gjennomføre det, og det er flere personer som tror ikke jeg kommer til å greie det, ( mest meg selv ), men så har jeg også personer rundt meg som sier "Dette greier du, du kommer til å klare det" , jeg er nå fokusert, og jeg er lei av å vente på et mirakel... Det er på tide å ta mitt liv i mine egne hender og få noe til  å skje. 

Jeg syns dette her var et utrolig vanskelig innlegg å skrive, jeg har alltid hatt problemer med vekten min, og alltid sagt at jeg skal forandre meg. Nå får jeg endelig hjelp og jeg er klar... Jeg vil skrive litt om hverdagen min og trening og når jeg har dager jeg er super på og dager jeg sliter litt... Støtte tas godt i mot. 

JEG SKAL KLARE DETTE... Julie




4 kommentarer

simba12

14.07.2014 kl.00:04

Du er sterk jente! Du klarer dette, vet at det er tungt, men for å si det så sånn er livet.

Du har lagt ut et super fint bilde av deg :) VÆR STERK!!

Ha en fin kveld videre!

hadde vært koselig om du hadde tatt en titt på bloggen min ;)

Julie

14.07.2014 kl.00:19

simba12: Tusen takk :)

Margrethe

14.07.2014 kl.12:12

Åh, beste! Ditta klara du!!! ❤️ Heia på deg!

Siwikiwi

14.07.2014 kl.15:29

NYDELIGE DU! Dette klarer du! Du har en flott mamma og en flott familie bak deg. Jeg heier på deg, uansett hvor mye eller lite du måtte gå ned i vekt. Du er NYDELIG! Det ser da hvem som helst som ser på deg! Sats på det du er god på! MASSE hilsen og blessing fra Vea :)

Skriv en ny kommentar

Julie

Julie

16, Haugesund

Jeg er en 16 år gammel jente fra Haugesund, som sliter med vekten, men som nå har lyst å forandre seg. Jeg kommer til å skrive litt om hverdagen og ferden mitt mot et bedre liv.

Kategorier

Arkiv

hits